Skip to content 
Radon er en radioaktiv edelgass (Rn) som dannes naturlig i nedbrytningskjeden fra uran (U-238) via radium (Ra-226) i jord og berggrunn. Gassen er kjemisk inert, men radioaktiv. Den viktigste isotopen i innemiljø er radon-222, som har en halveringstid på ca. 3,8 døgn. Dette gjør at radon kan transporteres fra grunnen og inn i bygninger før den brytes ned.
Radon er fargeløs, luktfri og usynlig. Det betyr at den ikke kan oppdages uten tekniske målinger, og mange boliger kan ha forhøyede nivåer uten at beboerne er klar over det.
Radon dannes kontinuerlig i bakken som en del av den naturlige radioaktive nedbrytningen av uran. Uran finnes i varierende mengder i norsk berggrunn, spesielt i granitt og alunskifer.
Når radium brytes ned, frigjøres radongass som kan bevege seg gjennom porer og sprekker i jordmassene. Hvor mye radon som frigjøres og transporteres, avhenger av flere faktorer:
I Norge er det generelt gode forhold for radontransport i mange områder, noe som gjør radon til et utbredt problem i boliger.
Radon trenger inn i bygninger hovedsakelig på grunn av trykkforskjeller mellom inneluft og grunnen under bygget. Når boligen varmes opp, stiger varm luft og skaper et svakt undertrykk i de laveste delene av bygget. Dette trekker luft fra grunnen inn i konstruksjonen.
Selv små utettheter kan være nok til å slippe inn betydelige mengder radon over tid.
Typiske inntrengningsveier: – Sprekker i betonggulv og grunnmur – Utettheter rundt rørgjennomføringer og kabler – Sluk, avløp og drenssystemer.
I praksis vil alle bygg med kontakt mot grunnen ha en viss radontilførsel. Nivået avgjøres av hvor tett konstruksjonen er og hvor mye radon som finnes i grunnen.
Artikkel
Selve radongassen er ikke hovedproblemet alene, men det som skjer når den brytes ned i luftveiene. Når radon henfaller, dannes det radioaktive partikler (ofte kalt radondøtre), blant annet isotoper av polonium, bly og vismut. Disse partiklene binder seg lett til støv og andre aerosoler i inneluften.
Når vi puster inn luft som inneholder disse partiklene:
Alfastråling har kort rekkevidde, men høy energi. Når strålingen treffer celler i lungene, kan den skade DNA. Over tid kan slike skader føre til utvikling av kreftceller.
Dette er godt dokumentert gjennom epidemiologiske studier, og radon er klassifisert som en sikker årsak til lungekreft.
I Norge anslås det at rundt 300 mennesker dør hvert år av lungekreft som følge av radoneksponering.
Risikoen er betydelig høyere for røykere, da kombinasjonen av radon og tobakk har en forsterkende effekt.
For ikke-røykere er radon den viktigste enkeltårsaken til lungekreft.
Myndighetene har etablert klare anbefalinger for radonnivåer i inneluft:
Verdiene er basert på en risikovurdering hvor man balanserer helsefare mot hva som er praktisk mulig å oppnå i eksisterende bygg.
Dersom nivåene overstiger 100 Bq/m³, anbefales det å gjennomføre tiltak for å redusere eksponeringen.
For å kartlegge radonnivået i en bolig må det gjennomføres målinger. Dette gjøres vanligvis med sporfilmer som registrerer stråling over tid.
Langtidsmåling er den mest pålitelige metoden:
Korttidsmålinger kan brukes som en indikasjon, men gir ikke like sikre resultater på grunn av variasjoner i vær, ventilasjon og bruk av boligen.
Dersom det måles forhøyede radonnivåer, finnes det flere effektive tiltak. Målet er å redusere tilførselen av radon fra grunnen og/eller forbedre ventilasjonen.
De mest brukte tiltakene er:
Radonsug er i mange tilfeller det mest effektive tiltaket, fordi det aktivt hindrer radongass i å trenge inn i bygget.
Tiltak må alltid vurderes ut fra byggets konstruksjon og årsaken til problemet.
Alle bygninger kan ha radon, men risikoen er størst i boliger med direkte kontakt med grunnen.
Faktorer som øker risikoen:
Nyere bygg er ofte utstyrt med radonsperre og tilrettelegging for tiltak, men feil utførelse kan likevel føre til forhøyede nivåer.
Radon er en naturlig radioaktiv gass som dannes i bakken og kan trenge inn i bygninger. Den er usynlig og luktfri, og må måles for å oppdages.
Den eneste sikre metoden er å gjennomføre en radonmåling. Langtidsmåling over minst to måneder i fyringssesongen gir mest pålitelige resultater.
Les mer om radonmåling
Myndighetene anbefaler tiltak ved nivåer over 100 Bq/m³. Risikoen øker jo høyere nivået er og jo lengre eksponering man har.
Ja. Barn er like utsatt som voksne for effektene av radon over tid. Derfor anbefales det å måle i alle boliger der barn oppholder seg.
Ja. Selv om nye bygg ofte har radonsperre, kan feil i utførelse eller utettheter føre til forhøyede nivåer.
Radonsug er ofte det mest effektive tiltaket i eksisterende bygg, da det aktivt reduserer tilførselen av radon fra grunnen.
Tiltak som radonsug kan gi effekt umiddelbart etter installasjon, men det anbefales alltid å ettermåle for å dokumentere resultatet.
Ja, det anbefales. Selv moderate nivåer over tiltaksgrensen bør reduseres for å minimere helserisiko over tid.
Dette varierer mellom forsikringsselskaper og avtaler. I de fleste tilfeller regnes radon som et forhold boligeier selv må håndtere.
Det anbefales å måle på nytt ved endringer i boligen (oppussing, ventilasjon, tilbygg) eller hvert 5.–10. år som kontroll.
